Så var sirkelen sluttet.

Det er trist å konstatere at en mangeårig satsing på å komme i mål på 100 mila i Finnmarksløpet endte med parkering under en storm i et vannglass. Det er kjent at trette hundekjørere både ser syner og hør stemmer i løypa. Stemmen som snakket om storm denne gangen kom dog fra et livs levende menneske. En funksjonær som vi frem til da har satt stor pris på og som bestandig har vernet om de kjørere som har som mål, ikke det å vinne gull men å vinne et fullført løp.

Med noen dager i ettertanke vokser hele scenariet ut til å ligne et klassisk drama eller kanskje mer korrekt en klassisk tragedie.

I Finnmarksløpets spede ungdom som innvandrer til Østfinnmark var det en annen innvandrer fra sørlige skoger som tok på seg oppgaven å føye sammen de to eksisterende hundemiljøene i Finnmark, Finnmarksløpet i vest og Pasvik Trail i øst. Mitt imellom var ingenting… eller ..jo der var Krister Høøk. Han tok på seg oppgaven å lage løype mellom Levajok og Neiden.  Først var han så å si alene, men som det vinnende sosiale vesen Krister er og med den ukuelige optimismen, menn av hans kaliber, bringer med seg inn i en aktivitet så var det snart full fart. Han fikk umiddelbart Varanger Samiske Museum til å sette opp en pris til første spann til Ishavet, den etter hvert så myteomspunne «Karlebotnmannen». Han fikk åpnet øyene på ledende personer i Tana Kommunes administrasjon om at her var det en mulighet. Tana Kommune tok hintet og ansatte på stående fot en lokal «hyperenergiker» Dag Broch. Så var Tana Vinterfestival i gang, og er det fortsatt den dag i dag. Etter noen år i øst lette man etter en plass til et nytt sjekkpunkt mellom Neiden og Levajok. Krister sendte Finnmarksløpets daglige leder over fjellet og der hadde vi møte. Bente Levorsen møtte fra Nesseby kommunes administrasjon.  Med forsikringer om at dette fikser vi, fikk vi tildelt sjekkpunkt for Finnmarksløpet – Sjekkpunkt Varangerbotn. Det var kun noen måneder igjen til løpet…. Nesseby Kommune kjøpte meg fri i en måned for å organisere sjekkpunktet. Røde Kors møtte mannsterkt og entusiasmen var på høygir. Sjekkpunkt Varangerbotn har siden den gang utviklet seg til en publik sjekkpunkt. Med en bevisst strategi har vi klart å skape en atmosfære av ro og lagt til rette for avslappende møter mellom hundeløpsdeltakere og hundeløpsentusiaster.

Spenningen innfør årets løp var stor. Skulle kjørene fra Østfinnmark klare å knekke koden « hvordan komme seg i mål på 100-mila». I en årrekke har de lokale kjørerne hevdet seg godt på 50-mila med seirer og pallplasseringer. Når de har prøvd seg på 100-mila har de også hevdet seg godt – de første 50 milene……Det har derfor utviklet seg til et felles «prosjekt» - det å komme seg til målstreken på 100-mila og derved få samlet erfaring om hvordan veien dit ser ut.

Så står vi der i Varangerbotn og venter. Sier velkommen – applaus – god tur – applaus. Spann etter spann. Til slutt kommer våres egne kjørere. Til slutt er et veldig relativt begrep. Bak våres kjørere er det et snes av  kjørere som kommer med hundene i tilhenger. De som har måttet strekke våpen å gi seg for denne gang.

Vi leser på resultat-tavla – Ut Fra Neiden – Krister Høøk , Dag Broch og Jan Øystein Dervo.

Lokale bløtkakekomiteer har meldt sin ankomst og den lille foreningen Karlebotnmannens Venner har møtt opp for å tildele Krister Høøk , «Karlebotnmannens fortjenestemedalje i sølv», for lang og tro tjeneste for Finnmarksløpet og for at han selv med hundespann for første gang kommer til Sjekkpunkt Varangerbotn.

Krister kommer til sjekkpunktet med 12 hunder. Stor stas – tale over høyttaleranlegget – medaljeoverrekkelse og en hjertelig applaus, med og uten votter, fra alle tilstedeværende.

Med FL adgangskort «access all areas» rundt halsen fotograferte jeg veterinærsjekken av Kristers hunder. Den spanske veterinærens vurdering av spannet var «I think – this team -best of all -come to this checkpoint» ! Krister smilte fra øre til øre og begynte umiddelbart med en av sine mange foredrag om foring og hundestell ! Handleren på utsiden av sperringene rev sitt hår i fortvilelse.- Se nå snakker han igjen- og med alle- i Kirkenes brukte han en time på et intervju med en avis før jeg fikk tak i han ! På sjekkpunktet møter jeg for første gang på mange år Finnmarksløpets representant – jeg takker for den tillit vi for mange år siden fikk til å ha sjekkpunkt, og vi gledet oss sammen over hvordan Sjekkpunkt Varangerbotn har utviklet seg under et tiår.

Etterpå var det sukksessterte og kaffe, et opprømt selskap.

- Så venter vi på Dag Broch og Jan Øystein Dervo, - Dag ligger et kvarter foran i løypa.

Dag kommer med 6 hunder og har bestilt «målgangskommite med bløtkake». Stor applaus for å ha kommet så langt det var forsvarlig denne gangen. Neste gang kanskje….

-Nå kommer våres lokale kjører. Nesseby Kommunes eneste deltaker i årets 100-mila Finnmarksløp.

-Jan Øystein Dervo, velkommen til Varangerbotn, en stor applaus! Fotografering og veterinærsjekk. Hundene på halm og foring. Så en velsmakende middag på Sjekkpunktkafeen. Hvile og så videre mot Sirbma. Sån var planen….. slik gikk det ikke……

Tja........... en historie om hva entusiasme, pågangsmot og vilje kan skape. En historie om hva den Norske dugnadsånden kan skapa når den slippes løs. Men også en historie om hvor viktig det er å ta vare på alle. Alle de som kommer etter at TV er reist videre. De som ikke har noen sponsorer men som belåner huset opp til pipa for å kunne stille til start. Med eneste mål å komme til Alta innenfor de rammer som løparrangøren har satt. En historie om oss som bruker våres fritid til å støtte opp om disse utrettelige entusiaster som betyr så mye for sin omgivelse og som er med å bygge gode lokalsamfunn i dette land som jeg har vært innbygger av de siste 21 årene !

En billedserie tatt når Krister, Dag og Jan-Øystein kom til Varangerbotn.