Om sorg og organisering.

Så kommer hverdagen til oss. Med flotte grå oppgaver som på en måte koster tungsinnet inn under teppet eller inn i krinkelkrokan. Sola skinner og påska står for døra – lyset livner det Norske folk!

Jeg ser på de vel tusen bilder jeg tok under dagene med Sjekkpunkt Varangerbotn og føler en stor sorg. Som om en nær venn plutselig har blitt revet bort.

Under mange år har dagene med Finnmarksløpet fremstått som en stor lyspunkt i arbeidsåret. Noe å se frem til. Noe å huske tilbake til. Noe flott.

Nå ser jeg på bildene. De er flotte. Det er fint på sjekkpunktet. Jeg ser alle kjente og ukjente som møtes der.

Jeg ser døgnville handlere og glade barn. Jeg tenker at dette har jeg vært en del av, men ikke mer.

Skaden er skjedd. Hva skal til for at jeg skal bli delaktig igjen ? Med samme entusiasme og glede ? Som et barn av Astrid Lindgrens moral og etikk kjenner jeg at urettferdigheten må bøtes på en eller annen måte. Slik at det oppveier for tre års tapt satsing for Jan Øystein. Og med uforbeholdne beklagelser fra løpsledelsen. Noe slikt må til for at jeg skal føle meg vel med å ta mikrofonen fatt og ønske publikum og spann velkommen til Varangerbotn igjen.

Så hva skjedde egentlig, og hvorfor ?

Noen med muligheter og makt fikk dette til å skje. Var det et uhell ? Var det en ubevisst handling ? Var det med overlegg ? Hvem fikk fordel av at det skjedde?

Slike spørsmål har jeg dvelt med den siste tida. Jeg håper at sannheten en dag kommer meg for øre.

Under tiden prøver jeg å organisere hverdagen slik at ikke sorgene tar styringa over livet.

Nå er det Pasvik Trail og noe prekært som må gjøres.

Bergebyløpet kommer uansett til neste år. 

Jeg håper at vi møtes på Sjekkpunkt i Bergeby, Vadsø, Masjok eller Nyborg.

Ha det så lenge !

1 kommentar:

Svein Kårtvedt sa...

Jeg har fulgt med Finnmarksløpet endel år nå, både som handler, og som nærmeste til en som kjører løpet.
For noen år siden overrasket Arne Liaklev med å kjøre et helt annerledes løp, et løp hvor han ønsket å få med seg så mange hunder som mulig til mål. endel av dem var unge hunder som han ville gi erfaring, for å komme sterkere tilbake neste år. Arne kom til mål og gikk rett på bankett. For 2 år siden gjorde Magnus G Voie det samme, med samme utgangspunkt, flest mulig uerfarne hunder til mål. Han kom i mål på mandag hvis jeg ikke husker feil.
Finnmarksløpet har vært i Alaska og snakket og skulle lære noe av Iditarod, stod det å lese på Finnmarksløpets hjemmeside. Det er ingen hemmelighet at den måten å kjøre på som ble gjort av Arne og Magnus, kjenner en igjen derfra.
Med utgangspunkt i de 2 siste Finnmarksløp ser det ut som om denne måten å kjøre løp på, er ikke ønsket av Finnmarksløpet.
Dessverre er det noen av oss som ikke har like mye ressurser og like lang erfaring som de som er på de øverste plassene. Med det utgangspunktet er målet med løpet å danne seg erfaring for fremtida, og komme sterkere tilbake med et spann som har gjennomført et løp. Det var utgangspunkt for blant annet Jan Øystein.
Jeg ser at det snakkes om en misforståelse, det er så rart at de 3 bakerste spannene fra Ellenkjern til Varangerbotn, alle misforstod!?
Det tristeste av alt i denne saken er at flere mister lysta til å bruke så mye tid å penger på dette, når det så lett oppstår misforståelser underveis.
Jeg ser med spenning fram til neste års løp.

13. april 2015 kl. 06.54